Bokmålsordboka
selvbekjennende, sjølbekjennende
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| selvbekjennende | selvbekjennende | selvbekjennende | selvbekjennende |
| sjølbekjennende | sjølbekjennende | sjølbekjennende | sjølbekjennende |
Betydning og bruk
som bekjenner egne mangler;
som gir uttrykk for ens indre liv
Eksempel
- hun skrev mange selvbekjennende brev og dagbøker;
- Munchs selvbekjennende billedkunst