Bokmålsordboka
beinmarg, benmarg
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en beinmarg | beinmargen | beinmarger | beinmargene |
en benmarg | benmargen | benmarger | benmargene |
Betydning og bruk
marg (1, 1) i knoklenes hulrom hos dyr og mennesker
Eksempel
- slurpe i seg beinmarg;
- donere beinmarg