Bokmålsordboka
begeistre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å begeistre | begeistrer | begeistra | har begeistra | begeistr!begeistre! |
| begeistret | har begeistret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| begeistra + substantiv | begeistra + substantiv | den/det begeistra + substantiv | begeistra + substantiv | begeistrende |
| begeistret + substantiv | begeistret + substantiv | den/det begeistrede + substantiv | begeistrede + substantiv | |
| den/det begeistrete + substantiv | begeistrete + substantiv | |||
Uttale
begæiˊstreOpphav
av tysk begeistern, opprinnelig ‘beånde’Betydning og bruk
gjøre oppglødd;
fylle med beundring og glede
Eksempel
- ha evne til å begeistre tilhørerne sine