Bokmålsordboka
rytter
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en rytter | rytteren | ryttere | rytterne |
Opphav
fra lavtysk; trolig av middelalderlatin rutarius, ruptuarius ‘landeveisrøver’Betydning og bruk
- en som rir
Eksempel
- være en flink rytter
- om eldre forhold: en som gjør krigstjeneste til hest, kavalerist
- konkurransesyklist
Eksempel
- sykkelrytter
- liten overbygning eller lite tårn på taket av en bygning
Eksempel
- takrytter