Bokmålsordboka
rytter
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en rytter | rytteren | ryttere | rytterne |
Opphav
fra lavtysk; trolig av middelalderlatin rutarius, ruptuarius ‘landeveisrøver’, sammenheng med rute (2Betydning og bruk
- en som rir på en hest
Eksempel
- være en flink rytter
- om eldre forhold: person som gjør krigstjeneste til hest;
Eksempel
- nesten 300 ryttere fullførte sykkelløpet
- brukt som etterledd i sammensetninger om person som er opptatt av at ting som gjøres på en spesiell måte
- i ord som
- paragrafrytter
- prinsipprytter
- liten overbygning eller lite tårn på taket av en bygning;jamfør takrytter