Bokmålsordboka
rutte
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rutte | rutter | rutta | har rutta | rutt! |
| ruttet | har ruttet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rutta + substantiv | rutta + substantiv | den/det rutta + substantiv | rutta + substantiv | ruttende |
| ruttet + substantiv | ruttet + substantiv | den/det ruttede + substantiv | ruttede + substantiv | |
| den/det ruttete + substantiv | ruttete + substantiv | |||
Opphav
fra lavtysk ‘røve, plyndre’; opprinnelig ‘sløse’Faste uttrykk
- ha/få å rutte meddisponere, kunne bruke (ressurser, penger eller lignende)
- han har ikke mye å rutte med for tiden;
- de vil få mer å rutte med