Bokmålsordboka
runke
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å runke | runker | runka | har runka | runk! |
| runket | har runket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| runka + substantiv | runka + substantiv | den/det runka + substantiv | runka + substantiv | runkende |
| runket + substantiv | runket + substantiv | den/det runkede + substantiv | runkede + substantiv | |
| den/det runkete + substantiv | runkete + substantiv | |||
Betydning og bruk
om mann: onanere