Bokmålsordboka
runge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å runge | runger | runga | har runga | rung! |
| runget | har runget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| runga + substantiv | runga + substantiv | den/det runga + substantiv | runga + substantiv | rungende |
| runget + substantiv | runget + substantiv | den/det rungede + substantiv | rungede + substantiv | |
| den/det rungete + substantiv | rungete + substantiv | |||
Opphav
beslektet med ringe (3Betydning og bruk
- dundre, gi gjenlyd
Eksempel
- stemmen runget gjennom salen;
- le så det runger
- som adjektiv i presens partisipp:
Eksempel
- et rungende hurra