Bokmålsordboka
rugle 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å rugle | rugler | rugla | har rugla | rugl!rugle! |
| ruglet | har ruglet | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| rugla + substantiv | rugla + substantiv | den/det rugla + substantiv | rugla + substantiv | ruglende |
| ruglet + substantiv | ruglet + substantiv | den/det ruglede + substantiv | ruglede + substantiv | |
| den/det ruglete + substantiv | ruglete + substantiv | |||
Opphav
norrønt rugla ‘forstyrre’Betydning og bruk
ligge, stå eller gå ustøtt;
vakle