Bokmålsordboka
rugg
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en rugg | ruggen | rugger | ruggene |
Opphav
trolig beslektet med rugge og dialektformen ruge ‘haug, klump’Betydning og bruk
stort, kraftig menneske eller dyr
Eksempel
- en svær rugg av en okse