Bokmålsordboka
radig
adjektiv
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | |
| radig | radig | radige | radige |
| gradbøying | ||
|---|---|---|
| komparativ | superlativ ubestemt form | superlativ bestemt form |
| radigere | radigst | radigste |
Opphav
beslektet med norrønt hraðr ‘rask’; jamfør ratt (2Betydning og bruk
rask (2, 1), lett
Eksempel
- et radig tempo;
- han hadde en radig tunge
- brukt som adverb:
- arbeidet gikk radig