Bokmålsordboka
påkjøring
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en påkjøring | påkjøringen | påkjøringer | påkjøringene |
| hunkjønn | ei/en påkjøring | påkjøringa | ||
Betydning og bruk
- det å kjøre på;
Eksempel
- påkjøring bakfra
- sted der en kan kjøre inn
Eksempel
- ferja har av- og påkjøring i begge ender