Bokmålsordboka
påkjøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å påkjøre | påkjører | påkjørte | har påkjørt | påkjør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| påkjørt + substantiv | påkjørt + substantiv | den/det påkjørte + substantiv | påkjørte + substantiv | påkjørende |
Betydning og bruk
kjøre på;
jamfør overkjøre
Eksempel
- la seg påkjøre;
- bli påkjørt av toget