Bokmålsordboka
pønitens
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en pønitens | pønitensen | pønitenser | pønitensene |
Opphav
fra latin, av poenitere ‘angre’Betydning og bruk
om katolske forhold: anger og bot
Eksempel
- gjøre pønitens