Bokmålsordboka
pynt 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en pynt | pynten | pynter | pyntene |
Opphav
fra lavtysk, av middelalderlatin puncta ‘spiss’; jamfør punktBetydning og bruk
framspring, ytterste del av odde eller nes;
kant ut mot stup