Bokmålsordboka
personifisere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å personifisere | personifiserer | personifiserte | har personifisert | personifiser! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| personifisert + substantiv | personifisert + substantiv | den/det personifiserte + substantiv | personifiserte + substantiv | personifiserende |
Opphav
fra tysk; av latin persona og -ficere ‘gjøre’Betydning og bruk
la noe livløst, upersonlig eller abstrakt få menneskelige trekk, personliggjøre, legemliggjøre
Eksempel
- naturkreftene var personifisert i fortellingen
- som adjektiv i perfektum partisipp:
- han er den personifiserte ondskap