Bokmålsordboka
ovre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å ovre | ovrer | ovra | har ovra | ovr!ovre! |
| ovret | har ovret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| ovra + substantiv | ovra + substantiv | den/det ovra + substantiv | ovra + substantiv | ovrende |
| ovret + substantiv | ovret + substantiv | den/det ovrede + substantiv | ovrede + substantiv | |
| den/det ovrete + substantiv | ovrete + substantiv | |||
Opphav
norrønt ofra ‘løfte, reise opp’; beslektet med overFaste uttrykk
- ovre segtre fram, komme opp;
vise seg- fenomenet ovrer seg på flere måter