Bokmålsordboka
osman
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en osman | osmanen | osmaner | osmanene |
Opphav
etter navnet til den tyrkiske høvdingen Osman I, om lag 1299–1324, som grunnla Det osmanske riketBetydning og bruk
om eldre forhold: tyrker som tilhørte Det osmanske riket