Bokmålsordboka
ordkløyver, ordkløver
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en ordkløver | ordkløveren | ordkløvere | ordkløverne |
| en ordkløyver | ordkløyveren | ordkløyvere | ordkløyverne |
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
person som driver med ordkløyveri;