Bokmålsordboka
opprøre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å opprøre | opprører | opprørte | har opprørt | opprør! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| opprørt + substantiv | opprørt + substantiv | den/det opprørte + substantiv | opprørte + substantiv | opprørende |
Betydning og bruk
- få til å protestere;
Eksempel
- at folk blir behandlet ulikt, opprører rettferdighetssansen min
- vekke moralsk harme eller avsky
Eksempel
- slik framferd opprører de fleste
- brukt som adjektiv:
- arbeidsforholdene var opprørende;
- være opprørt over en urettferdighet