Bokmålsordboka
mute 1
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en mute | muten | muter | mutene |
| hunkjønn | ei/en mute | muta | ||
Opphav
norrønt múta; av mute (3Betydning og bruk
Eksempel
- ta muter av noen