Bokmålsordboka
munning
substantiv hankjønn eller hunkjønn
| kjønn | entall | flertall | ||
|---|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form | |
| hankjønn | en munning | munningen | munninger | munningene |
| hunkjønn | ei/en munning | munninga | ||
Opphav
fra tysk; jamfør munneBetydning og bruk
- ytterste eller nederste del eller ende, særlig av elv, fjord eller dal;
- som etterledd i ord som
- elvemunning
- ytre ende av et rør, særlig av løp på skytevåpen
Eksempel
- munningen på en revolver
- som etterledd i ord som
- børsemunning