Bokmålsordboka
muljere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å muljere | muljerer | muljerte | har muljert | muljer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| muljert + substantiv | muljert + substantiv | den/det muljerte + substantiv | muljerte + substantiv | muljerende |
Opphav
gjennom fransk mouiller ‘gjøre bløt’, fra latin mollis ‘bløt, myk’; opprinnelig ‘gjøre myk’Betydning og bruk
uttale en konsonant med en j-lignende biklang;
Faste uttrykk
- muljert lyd