Bokmålsordboka
marmorere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å marmorere | marmorerer | marmorerte | har marmorert | marmorer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| marmorert + substantiv | marmorert + substantiv | den/det marmorerte + substantiv | marmorerte + substantiv | marmorerende |
Uttale
marmoreˊreOpphav
gjennom tysk; fra latin ‘dekke med marmor’Betydning og bruk
male, tegne eller farge årer på noe så det ligner marmor
- brukt som adjektiv:
- marmorert papir
Faste uttrykk
- marmorert kjøttkjøtt med isprengt fett