Bokmålsordboka
avfinne
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å avfinne | avfinner | avfant | har avfunnet | avfinn! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| avfunnen + substantivavfunnet + substantiv | avfunnet + substantiv | den/det avfunne + substantiv | avfunne + substantiv | avfinnende |
Opphav
fra tysk , opprinnelig ‘bli kvitt en, betale en ens tilgodehavende’Faste uttrykk
- avfinne seg medmåtte akseptere, finne seg i
- hun må avfinne seg med sin skjebne;
- han måtte avfinne seg med det svaret