Bokmålsordboka
kvittere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kvittere | kvitterer | kvitterte | har kvittert | kvitter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kvittert + substantiv | kvittert + substantiv | den/det kvitterte + substantiv | kvitterte + substantiv | kvitterende |
Opphav
gjennom lavtysk, fra middelalderlatin, opprinnelig av latin quietus ‘rolig’; jamfør kvitt (2Betydning og bruk
- gi skriftlig bevis for at noe er betalt eller mottatt
Eksempel
- kvittere for varene
- gjøre gjengjeld
Eksempel
- kvittere for en uforskammethet med en ørefik;
- hun kvitterte for applausen med et ekstranummer
Faste uttrykk
- kvittere ut
- få levert mot kvittering
- kvittere ut en sending på postkonteret
- gjøre seg ferdig med
- regjeringen skulle kvittere ut en løsning