Bokmålsordboka
kopulere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kopulere | kopulerer | kopulerte | har kopulert | kopuler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kopulert + substantiv | kopulert + substantiv | den/det kopulerte + substantiv | kopulerte + substantiv | kopulerende |
Opphav
av latin ‘binde sammen’Betydning og bruk
- føye sammen
- pare seg;ha samleie;om kjønnsceller: smelte sammen