Bokmålsordboka
konfrontere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konfrontere | konfronterer | konfronterte | har konfrontert | konfronter! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| konfrontert + substantiv | konfrontert + substantiv | den/det konfronterte + substantiv | konfronterte + substantiv | konfronterende |
Opphav
av middelalderlatin confrontare ‘stille panne mot panne’Betydning og bruk
- stille noen ansikt til ansikt
Eksempel
- overgriperen ble konfrontert med offeret
- stille noen overfor tidligere tanker, utsagn eller handlinger
Eksempel
- konfrontere noen med tidligere uttalelser
- gå åpent i møte med
Eksempel
- konfrontere ekstremister;
- det beste er å konfrontere det en frykter