Bokmålsordboka
konfiskere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konfiskere | konfiskerer | konfiskerte | har konfiskert | konfisker! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| konfiskert + substantiv | konfiskert + substantiv | den/det konfiskerte + substantiv | konfiskerte + substantiv | konfiskerende |
Opphav
gjennom tysk og fransk, fra latin av con- og fiscus ‘ta inn i keiserens kasse’; jamfør kon-Betydning og bruk
inndra til fordel for staten;
beslaglegge
Eksempel
- staten konfiskerte eiendommen