Bokmålsordboka
konfirmere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å konfirmere | konfirmerer | konfirmerte | har konfirmert | konfirmer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| konfirmert + substantiv | konfirmert + substantiv | den/det konfirmerte + substantiv | konfirmerte + substantiv | konfirmerende |
Opphav
av latin confirmare ‘bekrefte’Betydning og bruk
- om prest: holde konfirmasjon (2)
Eksempel
- det var samme presten som både døpte og konfirmerte meg
- i passiv: få bekreftet sin dåpspakt i en kirkelig seremoni eller gjennomgå en lignende ikke-kirkelig seremoni som overgang til voksenlivet
Eksempel
- han skal konfirmeres til våren
- i jus: stadfeste en lov, forskrift eller lignende
Faste uttrykk
- konfirmere segbekrefte sin dåpspakt i en kirkelig seremoni eller gjennomgå en lignende ikke-kirkelig seremoni som overgang til voksenlivet