Bokmålsordboka
kommandere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kommandere | kommanderer | kommanderte | har kommandert | kommander! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kommandert + substantiv | kommandert + substantiv | den/det kommanderte + substantiv | kommanderte + substantiv | kommanderende |
Opphav
gjennom fransk, fra middelalderlatin, fra latin con- og mandare ‘overlate’; jamfør kon-Betydning og bruk
- pålegge noen å gjøre noe;
Eksempel
- jeg lar meg ikke kommandere
- ha kommando (2) over
Eksempel
- kommandere et kompani