Artikkelside

Bokmålsordboka

kommandere

verb
Bøyingstabell for dette verbet
infinitivpresenspreteritumpresens perfektumimperativ
å kommanderekommandererkommandertehar kommandertkommander!
Bøyingstabell for dette verbet (partisippformer)
perfektum partisipppresens partisipp
hankjønn /
hunkjønn
intetkjønnbestemt formflertall
kommandert + substantivkommandert + substantivden/det kommanderte + substantivkommanderte + substantivkommanderende

Opphav

gjennom fransk, fra middelalderlatin, fra latin con- og mandare ‘overlate’; jamfør kon-

Betydning og bruk

  1. pålegge noen å gjøre noe;
    Eksempel
    • jeg lar meg ikke kommandere
  2. ha kommando (2) over
    Eksempel
    • kommandere et kompani