Bokmålsordboka
knebel 1
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en knebel | knebelen | knebler | kneblene |
Opphav
fra lavtysk , opprinnelig ‘tverrstang’; jamfør norrønt knefill ‘tverrstokk’Betydning og bruk
trestykke, tøystykke eller lignende til å stikke i munnen på menneske eller dyr for å hindre det i å gi lyd fra seg