Artikkelside

Bokmålsordboka

klokker

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en klokkerklokkerenklokkereklokkerne

Opphav

norrønt klokkari, opprinnelig ‘den som ringer med kirkeklokka’, fra lavtysk; etter middelalderlatin

Betydning og bruk

kirkelig ansatt som er prestens medhjelper

Faste uttrykk

  • når det regner på presten, så drypper det på klokkeren
    når en har suksess, kommer det også andre i nærheten til gode