Bokmålsordboka
klingre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klingre | klingrer | klingra | har klingra | klingr!klingre! |
| klingret | har klingret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klingra + substantiv | klingra + substantiv | den/det klingra + substantiv | klingra + substantiv | klingrende |
| klingret + substantiv | klingret + substantiv | den/det klingrede + substantiv | klingrede + substantiv | |
| den/det klingrete + substantiv | klingrete + substantiv | |||
Opphav
av klinge (2Betydning og bruk
gi lys, grann lyd
Eksempel
- dombjellene klingret