Bokmålsordboka
klaske
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klaske | klasker | klaska | har klaska | klask! |
| klasket | har klasket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klaska + substantiv | klaska + substantiv | den/det klaska + substantiv | klaska + substantiv | klaskende |
| klasket + substantiv | klasket + substantiv | den/det klaskede + substantiv | klaskede + substantiv | |
| den/det klaskete + substantiv | klaskete + substantiv | |||
Opphav
av klask (2Betydning og bruk
slå (2, 1) med noe flatt, daske, klapse
Eksempel
- klaske seg på lårene;
- klaske sammen hendene;
- den våte buksa klasket om beina;
- regnet klasket mot ruta