Bokmålsordboka
klapre
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å klapre | klaprer | klapra | har klapra | klapr!klapre! |
| klapret | har klapret | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| klapra + substantiv | klapra + substantiv | den/det klapra + substantiv | klapra + substantiv | klaprende |
| klapret + substantiv | klapret + substantiv | den/det klaprede + substantiv | klaprede + substantiv | |
| den/det klaprete + substantiv | klaprete + substantiv | |||
Opphav
av tysk klappern, av klappen ‘klappe’Betydning og bruk
gi korte, raske smell
Eksempel
- klapre på en skrivemaskin;
- tennene klapret i munnen