Artikkelside

Bokmålsordboka

klamme, klammer 1

substantiv hankjønn
Bøyingstabell for dette substantivet
entallflertall
ubestemt formbestemt formubestemt formbestemt form
en klammeklammenklammerklammene
en klammerklammerenklammereklammerne
klamreklamrerklamrene

Opphav

fra lavtysk, av tysk , opprinnelig ‘klemme’; beslektet med klam

Betydning og bruk

  1. tegn (som særlig settes i margen, og) som sammenføyer flere linjer eller ord