Bokmålsordboka
klakør
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en klakør | klakøren | klakører | klakørene |
Opphav
av fransk claqueur, av claquer ‘klappe’Betydning og bruk
- om eldre forhold: person som er leid til å klappe (i teateret)
- i overført betydning: ukritisk tilhenger