Bokmålsordboka
kjelke
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en kjelke | kjelken | kjelker | kjelkene |
Opphav
norrønt kjalki; beslektet med kjøl (1Betydning og bruk
liten, lett slede (1) til å trekke etter seg eller til å ake på snø og is med
Eksempel
- ake på kjelke
- som etterledd i ord som
- rattkjelke
- skikjelke
Faste uttrykk
- en kjelke i veienen hindring som dukker opp