Bokmålsordboka
kansellere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å kansellere | kansellerer | kansellerte | har kansellert | kanseller! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| kansellert + substantiv | kansellert + substantiv | den/det kansellerte + substantiv | kansellerte + substantiv | kansellerende |
Opphav
gjennom fransk, fra latin; jamfør kanselliBetydning og bruk
avlyse, oppheve, annullere
Eksempel
- kansellere en kontrakt;
- turen ble kansellert