Bokmålsordboka
junker
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en junker | junkeren | junkere | junkerne |
Opphav
norrønt junkeri, jungherra; av lavtysk junk(h)er ‘ung herre’Betydning og bruk
- om eldre eller utenlandske forhold: ung adelsmann
- adelig prøyssisk godseier på 1800–tallet som var tilhenger av et svært konservativt politisk parti