Bokmålsordboka
interpunksjon
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en interpunksjon | interpunksjonen | interpunksjoner | interpunksjonene |
Opphav
fra latin , av interpungere ‘sette punkt, prikk mellom’Betydning og bruk
bruk av skilletegn i en tekst;
tegnsetting