Bokmålsordboka
interpolere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å interpolere | interpolerer | interpolerte | har interpolert | interpoler! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| interpolert + substantiv | interpolert + substantiv | den/det interpolerte + substantiv | interpolerte + substantiv | interpolerende |
Opphav
fra latin , opprinnelig ‘pusse opp’Betydning og bruk
- skyte inn ord, setninger eller hele stykker i en tekst
- i matematikk: ut fra kjente funksjonsverdier beregne mellomliggende verdier