Bokmålsordboka
interferere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å interferere | interfererer | interfererte | har interferert | interferer! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| interferert + substantiv | interferert + substantiv | den/det interfererte + substantiv | interfererte + substantiv | interfererende |
Opphav
fra latin , av inter- og ferire ‘slå, støte’; jamfør inter-Betydning og bruk
- frambringe interferens (1)
- blande seg inn;forstyrre
Eksempel
- hun interfererer i samtalen