Bokmålsordboka
innvilge
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å innvilge | innvilger | innvilga | har innvilga | innvilg! |
| innvilget | har innvilget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| innvilga + substantiv | innvilga + substantiv | den/det innvilga + substantiv | innvilga + substantiv | innvilgende |
| innvilget + substantiv | innvilget + substantiv | den/det innvilgede + substantiv | innvilgede + substantiv | |
| den/det innvilgete + substantiv | innvilgete + substantiv | |||
Opphav
fra tyskBetydning og bruk
gå med på;
samtykke i noe det er søkt om
Eksempel
- innvilge en søknad;
- banken innvilget lånet;
- få innvilget permisjon