Bokmålsordboka
imam
substantiv hankjønn
| entall | flertall | ||
|---|---|---|---|
| ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
| en imam | imamen | imamer | imamene |
Opphav
fra arabisk ‘leder’Betydning og bruk
- person som leder fellesbønnen i en moské
- i sjiittisk teologi: islams øverste leder
- i islams første tid: framstående islamsk teolog
- overhode i islamsk stat