Bokmålsordboka
illudere
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å illudere | illuderer | illuderte | har illudert | illuder! |
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| illudert + substantiv | illudert + substantiv | den/det illuderte + substantiv | illuderte + substantiv | illuderende |
Opphav
fra latin ‘spøke, narre’, av il- og ludere ‘leke’; jamfør in-Betydning og bruk
etterligne på en overbevisende måte;
framkalle et inntrykk av virkelighet
Eksempel
- lyspunktene i taket illuderer en stjernehimmel;
- han illuderte godt i rollen som bestemor