Bokmålsordboka
iling, eling 2
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en eling | elingen | elinger | elingene |
en iling | ilingen | ilinger | ilingene |
Opphav
norrønt él ‘eling’; av el (1Betydning og bruk
plutselig følelse av glede, redsel, smerte eller lignende
Eksempel
- det gikk ilinger av fryd gjennom meg