Bokmålsordboka
idke 2
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å idke | idker | idka | har idka | idk!idke! |
| idket | har idket | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| idka + substantiv | idka + substantiv | den/det idka + substantiv | idka + substantiv | idkende |
| idket + substantiv | idket + substantiv | den/det idkede + substantiv | idkede + substantiv | |
| den/det idkete + substantiv | idkete + substantiv | |||
Opphav
norrønt iðka; jamfør id (1Betydning og bruk
være flittig, drive på