Bokmålsordboka
idiot
substantiv hankjønn
entall | flertall | ||
---|---|---|---|
ubestemt form | bestemt form | ubestemt form | bestemt form |
en idiot | idioten | idioter | idiotene |
Opphav
av gresk idiotes ‘privatmann, uvitende person’, av idios ‘egen’Betydning og bruk
- person som oppfører seg svært dumt;
Eksempel
- den idioten kjørte mot rødt lys;
- jeg er en idiot når det gjelder teknikk
- i sammensetninger: person med svært ensidige interesser
- i ord som
- fagidiot
- sportsidiot