Bokmålsordboka
hundjage
verb
| infinitiv | presens | preteritum | presens perfektum | imperativ |
|---|---|---|---|---|
| å hundjage | hundjager | hundjaga | har hundjaga | hundjag! |
| hundjagde | har hundjagd | |||
| hundjaget | har hundjaget | |||
| perfektum partisipp | presens partisipp | |||
|---|---|---|---|---|
| hankjønn / hunkjønn | intetkjønn | bestemt form | flertall | |
| hundjaga + substantiv | hundjaga + substantiv | den/det hundjaga + substantiv | hundjaga + substantiv | hundjagende |
| hundjagd + substantiv | hundjagd + substantiv | den/det hundjagde + substantiv | hundjagde + substantiv | |
| hundjaget + substantiv | hundjaget + substantiv | den/det hundjagede + substantiv | hundjagede + substantiv | |
| den/det hundjagete + substantiv | hundjagete + substantiv | |||
Betydning og bruk
brutalt jage noen bort;
skysse av gårde;
kjeppjage
Eksempel
- han ble hundjaget fra gården